Transformasjon

I tradisjonen finner vi en sterk tanke om mennsket som Guds avbilde. Ikke fordi det i seg selv er guddommelig men fordi det etter pinsedag ”herbergerer Gud”. Det er delaktigheten som er så dyp, sier Peter Halldorf i min samtale med ham. Slik kan bildet av Kristus i oss gjenskapes og dermed gjennopprette det ekte menneskelige. Dette kalles i den åndelige veiledningstradisjonen for tranformasjon. Mennesket blir ”mer enn det er.” Den gjennopprettede gudslikheten består først og fremst i evnen til å elske.  Her begynner utviklingen frem mot den indre frihet. Det innebærer en befrielse fra ens eget ”jeg”, som er det som hindrer mennesket fra å heve seg over seg selv og elske slik som Gud gjør. Dette finner vi igjen i alle kristne veiledningstradisjoner; hos ørkenfedrene kalt ”apatheia”, hos staretsene ”frigjørelse fra seg selv” og hos Ignatius av Loyola ”at seire over seg selv og ordne sitt litt liv uten å la seg påvirke av noen uordnet tilbøyelighet.” (Halldorf 2004) En annen måte å uttrykke dette på er gjennom å se på mennesket med mulighet til selvtranscendens. Når denne kapasiteten er rettet mot Gud og omsatt i handling er erfaringen at Gud er forelsket i meg og jeg i Ham! Menneskets vekst består i å bli mer lik den Gud som har møtt henne. Gjennom erfaringen av Gud ledes hun gradvis inn i de dypere sjiktene av mysteriet, Guds relasjon til oss. (Barry & Connolly 2001) Hun vender seg mot verden og menneskene og ser dem stadig mer med Guds blikk. Troen får konsekvenser for hele livet.