Fra hodet til hjertet

Den vestlige kirke har siden reformasjonen vært preget av at mystikken og spiritualiteten ble ”forvist” til klostrene og teologien knyttet til de fremvoksende universitetene. Denne splittelsen mellom ”livet i Gud” og ”læren om Gud” har frarøvet oss viktige sider av troen og vi har fått en fattig spiritualitet. ”Det har lykkes teologene å forvandle Kristus fra frelser til foreleser.” sa Magnus Malm i min samtale med ham. Mange lever med en splittelse mellom den virkeligheten/hverdagen de lever i, og det de tror gud er opptatt av. For noen er det en grei måte å unngå at Gud berører resten av livet på. Men for noen er dette en sorg. De lengter etter at Gud skal være nærværende i hele deres liv. Ja, være deres liv!

 

I ÅV tror en at Gud er nærværende i alle menneskers liv enten de er seg det bevisst eller ikke.  Dette er for mange av oss en fremmed tanke. ”Til en viss grad handler hele den åndelige utviklingen, spesielt for oss i Vesten, om å bevege seg fra hodet til hjertet. Det at vi lever bortvendt fra Gud har fått oss til å forflytte vårt sentrum til intellektet, der vi tror vi har grep om tilværelsen og selv kan styre og stelle. I hjertet utleverer vi oss og blir mer og mer avhengige fordi vi der møter en virkelighet som er større enn våre begreper. Der våkner behovet for å ”vende seg mot en annen. Det er en stor gave å kjenne denne ”andre” ved navn.” (Stinissen 1998:27)