Ørkenen har alltid hatt en særlig betydning i det kristne
univers. Israels vandring i ørkenen har været prototype for den kristnes
trosvandring gjennom livet til det forjettede land: Himmelen. Profetene blev
lyriske, når de minnedes ørkenen: "Jeg vil kalde hende ut i ørkenen og tale
kjærligt til hendes hjerte" (Hos 2,16) Johannes Døperen levde i ørkenen før sin
fremtreden. Jesus var i ørkenen ... De jødiske klosteranlegg i Quamran, dypt
inne
i Judas ørken viser, at der var tradisjon for at søke ut i ørkenen for
uforstyrret at kunne studere de hellige skrifter og
søke Gud i bønn.
I løpet av det 4. århundreder blev ørkenområder i Egypt og Mellomøsten befolket
av en særlig slags mennesker: eremitter, som bodde i grupper eller totalt
ensomme, og etterhånden oppstod der klostersamfunn.
Man har diskutert, i hvor høy grad Kirkens endrede stilling
i samfunnet var årsak dertil. I de første tre århundreder levde de kristne
under bølger av forfølgelse. At blive døpt var at blive viet til martyriet. Men
under Konstantin den Store blev det in at være kristen. De kristnes antall
voksede, og man kan i noen grad sige at kvantiteten steg på kvalitetens
bekostning. Hittil hadde Kirken bestått av menigheder med en levende tro - uten
den valgte man jo ikke at påta sig de kristnes usikre vilkår. Nu blev den mere
eller mindre folkekirke, med de fordele, men også større overfladiskhet, der
fulgte med. Korset var ikke lengre martyrenes tegn, men blev etterhånden et
tegn på verdslig makt.
Der er i det minste et tidsmessig sammenfald mellom Kirkens krise og
ørkenlivets oppblomstring.
Thomas Merton skriver i forordet til sin bog om ørkenfedrene, at "disse møtte deres tids problemer i den forstand, at de var foran deres tid og åpnede vei for utvikling av et nyt menneskesyn - det personalistiske - og et nyt samfunn." Han hyller dem som mennesker, der ikke passivt ville lade sig dirigere av en dekadent stat.
Disse menneskers hele orientering var rettet mod: "Hvordan bliver jeg frelst?" For dem var frelse ikke "bare" et spørsmål om engang at komme i himmelen, men det hele menneskes helliggjørelse ut fra Jesu ord: "Så skal I da være fullkomne, som deres himmelske far er fullkommen." Bøn var for dem veien, men i forbindelse med bønnen stilte de spørsmålet: Hvordan kan vi oppfyllte Skriftens ord om at bede alltid?
Markus Asketen, som levde i den egyptiske ørken og døde som over hundreårig i begynnelsen av det 4. årh. skriver om bønnen:
"Den hellige Paulus, som var ivrig for at vi ikke skulle
forsømme bønnen, skrev: "Bed uophørlig" (1 Tess. 5,17). At skrev han
med hensyn til, hvordan vi skulle blive i stand til at samle sinnet: "Til
pas jer
ikke denne verden, men lad jer forvandle, ved at sinnet fornyes, så I kan
skjønne,
hva der er Guds vilje: det gode, det som behager ham, det fullkomne" (Rom
12,2). Fordi vi er så svage og så ofte mangler tro, har Gud gitt os forskjellige
bud, så at enhver, ut fra graden av sine anstrengelser, kan unngå det onde og
blive frelst. Paulus leder os til at følge Guds fullkomne vilje, og da han ved,
at bønnen hjelper os til at leve etter Guds bud, lader han ingen mulighet til
at prise bønnen gå fra
sig: "Under stadig bønn og påkallelser skal I alltid bede i Ånden og holde jer
våkne
til det og alltid være utholdende i forbønn for alle de hellige" (Ef. 6,18).
Der er forskjellige måter at bede på: Der er forskjell på at bede med hele sinnet samlet, og så med kroppen at inntar en bønnestilling, mens tankerne er adspredte. Igjen er der forskjell på at skyve bort sin tid til bønn, til engang al verdslig snak og overfladiske arrangementer er overstått, og så at prioritere bønnen fremfor alt annet og gi den første plass, i overensstemmelse med apostelens ord: "Herren er nær. Vær ikke bekymrede for noe, men bring i alle forhold deres ønsker frem for Gud i bønn og påkallelse med tak" (Fil 4, 4-6). Herren, som viste, at intet kan lykkes uten bønn, sagde: "Vær ikke bekymrede for deres liv, hvordan I får noe at spise eller drikke, eller for, hvordan I får tøy på kroppen ... men søk først Guds rige og hans rettferdighet, så skal alt annet gitt jer i tilgift" (Matt 6, 25; 32). Herren kaller os til stadig større tro: for den, som er blitt befridd fra de daglige bekymringer og allikevel ikke mangler noe, vil han ikke vokse i tillid til Gud, når det dreier sig om evig velsignelse? Herren siger jo også: "Den, der er tro i det små, er også tro i det store" (Luk 16,10).
Lad os forsøke gjennom bønn og håp at bandlyse alle verdslige
bekymringer. Men hvis vi ikke helt kan dette, så lad os bekende for Gud, at vi
kommer til kort og på ingen måte ogive at blive ledet i bønnen. For det er
bedre at blive dadlet for hyppige feil end for total oppgivelse."
(Fra: Early Fathers from the Philokalia, s 72 ff)