Ørkenens visdom.

Ørkenen har alltid hatt en særlig betydning i det kristne univers. Israels vandring i ørkenen har været prototype for den kristnes trosvandring gjennom livet til det forjettede land: Himmelen. Profetene blev lyriske, når de minnedes ørkenen: "Jeg vil kalde hende ut i ørkenen og tale kjærligt til hendes hjerte" (Hos 2,16) Johannes Døperen levde i ørkenen før sin fremtreden. Jesus var i ørkenen ... De jødiske klosteranlegg i Quamran, dypt inne i Judas ørken viser, at der var tradisjon for at søke ut i ørkenen for uforstyrret at kunne studere de hellige skrifter og
søke Gud i bønn.
I løpet av det 4. århundreder blev ørkenområder i Egypt og Mellomøsten befolket av en særlig slags mennesker: eremitter, som bodde i grupper eller totalt ensomme, og etterhånden oppstod der klostersamfunn.

Man har diskutert, i hvor høy grad Kirkens endrede stilling i samfunnet var årsak dertil. I de første tre århundreder levde de kristne under bølger av forfølgelse. At blive døpt var at blive viet til martyriet. Men under Konstantin den Store blev det in at være kristen. De kristnes antall voksede, og man kan i noen grad sige at kvantiteten steg på kvalitetens bekostning. Hittil hadde Kirken bestått av menigheder med en levende tro - uten den valgte man jo ikke at påta sig de kristnes usikre vilkår. Nu blev den mere eller mindre folkekirke, med de fordele, men også større overfladiskhet, der fulgte med. Korset var ikke lengre martyrenes tegn, men blev etterhånden et tegn på verdslig makt.
Der er i det minste et tidsmessig sammenfald mellom Kirkens krise og ørkenlivets oppblomstring.

Thomas Merton skriver i forordet til sin bog om ørkenfedrene, at "disse møtte deres tids problemer i den forstand, at de var foran deres tid og åpnede vei for utvikling av et nyt menneskesyn - det personalistiske - og et nyt samfunn." Han hyller dem som mennesker, der ikke passivt ville lade sig dirigere av en dekadent stat.

Disse menneskers hele orientering var rettet mod: "Hvordan bliver jeg frelst?" For dem var frelse ikke "bare" et spørsmål om engang at komme i himmelen, men det hele menneskes helliggjørelse ut fra Jesu ord: "Så skal I da være fullkomne, som deres himmelske far er fullkommen." Bøn var for dem veien, men i forbindelse med bønnen stilte de spørsmålet: Hvordan kan vi oppfyllte Skriftens ord om at bede alltid?

Markus Asketen, som levde i den egyptiske ørken og døde som over hundreårig i begynnelsen av det 4. årh. skriver om bønnen:

"Den hellige Paulus, som var ivrig for at vi ikke skulle forsømme bønnen, skrev: "Bed uophørlig" (1 Tess. 5,17). At skrev han med hensyn til, hvordan vi skulle blive i stand til at samle sinnet: "Til pas jer ikke denne verden, men lad jer forvandle, ved at sinnet fornyes, så I kan skjønne, hva der er Guds vilje: det gode, det som behager ham, det fullkomne" (Rom 12,2). Fordi vi er så svage og så ofte mangler tro, har Gud gitt os forskjellige bud, så at enhver, ut fra graden av sine anstrengelser, kan unngå det onde og blive frelst. Paulus leder os til at følge Guds fullkomne vilje, og da han ved, at bønnen hjelper os til at leve etter Guds bud, lader han ingen mulighet til at prise bønnen gå fra
sig: "Under stadig bønn og påkallelser skal I alltid bede i Ånden og holde jer våkne til det og alltid være utholdende i forbønn for alle de hellige" (Ef. 6,18).

Der er forskjellige måter at bede på: Der er forskjell på at bede med hele sinnet samlet, og så med kroppen at inntar en bønnestilling, mens tankerne er adspredte. Igjen er der forskjell på at skyve bort sin tid til bønn, til engang al verdslig snak og overfladiske arrangementer er overstått, og så at prioritere bønnen fremfor alt annet og  gi den første plass, i overensstemmelse med apostelens ord: "Herren er nær. Vær ikke bekymrede for noe, men bring i alle forhold deres ønsker frem for Gud i bønn og påkallelse med tak" (Fil 4, 4-6). Herren, som viste, at intet kan lykkes uten bønn, sagde: "Vær ikke bekymrede for deres liv, hvordan I får noe at spise eller drikke, eller for, hvordan I får tøy på kroppen ... men søk først Guds rige og hans rettferdighet, så skal alt annet gitt jer i tilgift" (Matt 6, 25; 32). Herren kaller os til stadig større tro: for den, som er blitt befridd fra de daglige bekymringer og allikevel ikke mangler noe, vil han ikke vokse i tillid til Gud, når det dreier sig om evig velsignelse? Herren siger jo også: "Den, der er tro i det små, er også tro i det store" (Luk 16,10).

Lad os forsøke gjennom bønn og håp at bandlyse alle verdslige bekymringer. Men hvis vi ikke helt kan dette, så lad os bekende for Gud, at vi kommer til kort og på ingen måte ogive at blive ledet i bønnen. For det er bedre at blive dadlet for hyppige feil end for total oppgivelse."
(Fra: Early Fathers from the Philokalia, s 72 ff)