I Apostlenes Gjerninger læser vi gang på gang om, hvilken helt sentral plass Jesu navn hadde i de første kristnes liv og prediken. Man har da også kaldt dette skrift for Navnets Evangelium.
"Enhver som påkaller Herrens navn, skal frelses", siger apostelen Peter i sin pinsetale (Agg 2,21). Og da Peter og Johannes foran Rådet må gjøre rede for den uro, de skapte, siger Peter: "Der er ikke gitt mennesker noe annet navn under himmelen, som vi kan frelses ved" (Agg 4,12).
Apostlene helbredet syke i Jesu navn, de utdrev onde ånder i Jesu navn - og da Paulus var på sin siste reise til Jerusalem og det i Milet blev profetert ham, hvilke forfølgelser han kunne vente sig, ropte han: "Jeg er rede til i Jerusalem at dø for Herren Jesu navns skyld".
Når foreldre i dag giver deres barn navn, kan det have
tilfeldighetens preg. Der er mode i navne. Men når Bibelens folk gav et barn
navn, blev der lagt en dyp betydning i dette navn. Navnet uttrykte barnets vesen,
dets kald. Der var identitet mellom navn og person. Ja, navnet kunne have en vis
selvstendighet, som da Gud lovede
Israel, at han skulle sende en engel foran folket i dets kamp mod kana'anerne,
og samtidig formanede det: "Du må ikke trosse ham ... for mitt navn er i Ham" (2
Mos 23,21). Og da folket kom inn i det forjettede land, ville Gud selv utvelge
"et sted til bolig for sitt navn" (5 Mos 12).
Zacharias og Elisabeth bestemte ikke selv, hva deres barn skulle hedde: "Du skal gi ham navnet Johannes", hadde engelen sagt, da Zacharias hadde fått 1øfte om, at de skulle få denne søn. Johannes betyder "Gud er nådig". Dette var hva Johannes skulle forkynde, og han gjorde det allerede med sitt navn. Heller ikke Maria og Josef kunne selv bestemme deres barns navn: "Han skal hedde Jesus" hadde Herrens engel sagt, "for han skal frelse sitt folk fra dets synder" (Matt 1,21).
Vi såkalt moderne mennesker har en vis sans for et navns betydning. Vi føler det uverdig bare at være et nummer. At have et navn uttrykker, at man er en person. At meddele en anden sitt navn er at åpne for kontakt med den anden. Men i den semitiske tradisjon lå der ennå mere i dette. Da navnet uttrykte bærerens vesen, gav man gjennom sitt navn andre adgang til sitt vesen.
Gud har gitt os Jesu navn at påkalle - Jesus som sagde:
"Den som ser mig, ser Faderen" - og dermed giver Gud os adgang til
sitt vesen,
som er at være Far. Når vi i tro påkaller Jesu navn, åpnes Faderens favn for os.
Vi bliver mottatt som den fortapte søn. Vi bliver Faderens barn med alle de
rettigheder, det medfører.
I grunnen ville det være nok bare én gang i livet at påkalle dette hellige navn.
Men stadig berøres vi av synden. Stadig laver vi dumme ting. Hvert øyeblikk har
vi behov for frelse. Derfor må vi gjenta våres påkallelse av frelsernavnet.
Når man slår en tangent an på et klaver, klinger mange
under- og overtoner med, så den anslående tone får dybde og farge. På samme måte
når vi nevner et elsket menneskes navn: Hele dette menneskes personlighet med
alle dets klangfarger bliver levende for både våres tanke og våre følelser. Jo
mere vi kjenner Jesus - gjennom evangeliet, gjennom
Kirkens erfaring og gjennom vor egen personlige opplevelse - jo flere under- og
overtoner vil klinge med, når vi nevner Jesu navn.
I den rige litteratur, som finnes om Jesusbønnen, tales der ofte om varme i hjertet hos den bedende. Denne bønn kaldes jo også hjerte-bønnen.
I en gammel vekkelsessalme, som var min ungdoms favoritt,
finner
man samme hjertevarme:
Navnet Jesus blekner aldri,
tæres ei av tidens tann.
Navnet Jesus, det er evig,
ingen det utslette kan.
Det har bud til unge, gamle skyter stadig friske skudd;
det har evnen til at samle
alle sjelen inn til Gud.
Navnet Jesus må jeg elske,
det har satt min sjel i brand;
ved det navn min sjel fant frelse,
intet annet frelse kan.
(David Welander)
Der er ingen tvil om, at mange kristne, når de hører om Jesusbønnen, opplever at
den smelter sammen med den kærlighed, de i forveien hadde til Jesu navn.