Hva skiller ÅV fra sjelesorg og terapi?

Når mennesker henvender seg til en sjelesørger eller terapeut for å få hjelp er det som regel med utgangspunkt i et problem. Mennesker som sliter med emosjonelle-/traumatiske eller relasjonelle problemer oppsøker gjerne en terapeut for å få hjelp til å bearbeide, håndtere og finne nye veier i forhold til problemene. Sjelesorgen tar ofte utgangspunkt i det samme. Forskjellen er gjerne at det er et troende menneske som søker hjelp hos et annet troende menneske. Sjelesorgen berører ofte spørsmål som har med tro og Gud å gjøre, men hensikten med samtalene er hovedsakelig å løse noe som har blitt vanskelig. Sjelesorgen har i vår tid ”ikke maktet å holde sammen gudsforholdet med menneskers spørgen og kamp med hensyn til å komme til rette med tilværelsens vilkår.” (Bach 2004:19) Den åndelige veiledning fører oss ett skritt lenger enn sjelesorgen fordi den viser oss at vårt dypeste sår og vår heteste lengsel kun kan stilles av Gud. (Halldorf 2005)

”I den åndelige veiledning er det Gud som er målet. Det er det som skiller den fra sjelesorgen.” sier Peter Halldorf. Søster Beate, veileder på st. Joseph retrettsenter på Nesøya, sier det samme: ”Fokus for ÅV er forholdet til Gud. Hva som skjer når du ber, er et av de grunnleggende spørsmål. I ÅV søker en å se livets gleder og utfordringer i relasjon til Gud.” ÅV skiller seg også fra sjelesorg og terapi på den måten at i sjelesorg og terapi er det relasjonen mellom den som gir og den som mottar hjelp/veiledning som er i fokus. Det er i den relasjonen problem bearbeides og utforskes. I ÅV er det alltid relasjonen mellom den som veiledes og Gud som er i fokus. Veileders oppgave er å understøtte og styrke denne relasjonen.  En hovedoppgave er å hjelpe den veiledede å se hvordan Gud er tilstede i hans liv. (Barry & Connolly 2001)

En grunnleggende tanke i ÅV er at den egentlige veileder er Den Hellige Ånd. (Halldorf 2005) Veileder må øve seg i å selv lytte til, og hjelpe den som veiledes, til å lytte til Den Hellige Ånds bevegelser.