Den gjentatte bønn.  - en fortelling

To unge reiste mod øst or at finne spirituelt liv. De besøkte klostre og vise menn uten at få deres lengsel tilfredsstillet. Men en dag kom de til en gammel munk, abbed Isaac, og de gjenkjente i ham en bønnens mann. Han sagde til dem, at målet for menneskets liv var, helt befridd for egoisme, dag for dag at trenge dypere inn i den åndelige virkelighet, til hele ens sinn, ja hvert hjerteslag var blitt uavbrutte bønn.

De to venner gikk lykkelige til deres logi, for ikke bare møtte den gamle mans ord deres lengsel, men hele hans utstråling bekreftede, at han selv levde i stadig bønn. Men så ropte den ene av dem: "Vi har jo ikke fått at vide, hvordan han er kommet dertil!" Altså måtte de dagen etter tilbake til den gamle munk med deres spørsmål: "Hvordan kan vi nå til den bønn, du fortalte os om?" Abbed Isaac svarte: "Jeg vil
 gi jer en grunnmodell for bønnen. Den skal I alltid have for øye, deres Ånd skal gjøre den til deres egen og uavbrutte skal I øve den. Til alltid at leve i Guds nærvær kan følgende bønn hjelpe jer: "Gud kom mig til hjelp. Herre il mig til bistand" (Sal 38,23).

Abbed Issac fortalte de to unge, at han selv hadde fått denne bønn av et par munke, som igjen hadde fått den av noen av de første fedre - ja for denne reise foregikk i det 4. årh. og den ene av de to var Johannes Cassian, som har hatt uvurderlig betydning for Vesterlandets klosterliv. Abbed Isaac sagde til dem, at ut av hele Den hellige Skrift var disse vers valgt, fordi de passede til alle de stemninger, vi kan være i. I alle situasjoner kan man rette disse vers mod Gud i bønn. Med disse ord erkjenner vi våres svakhet, men er samtidig fule av tillid til, at Gud vil høre os. Har han ikke selv gitt os denne bønn?

"I disse små vers skal vi altså leve i stadig bønn; når ulykke rammer os, for at vi kan blive befridd, og når vi er lykkelige, for at vi ikke skal rammes av overmot. Ja, uten avbrytelse skal vi i våre hjerter gjenta og overveie disse ord".

Vi finner mange eksempler på denne gjentagende bønn i de første kristnes liv. Augustin skriver om, at brødrene ute i ørkenen bad korte bønner, som de likesom avfyrte mod Gud. Derfra har man i den katolske tradisjon uttrykket "skuddbønner", korte bønner, som man beder dagen Igjennom. "Bed kort, bed ofte, bed fyndig", sagde Luther - som i sin katolske oppvekst hadde lært at bede skuddbønner.

Man kan påvise, at Jesusbønnen i den form, vi kjenner den, blev bedt i Sankt Katarinaklostret i Sinaiørkenen i 500-taliet. I 1300-taliet blev den av Gregor av Sinai ført til Athos. Det fortelles, at han på Athos fant mange hellige menn, som levde i forsagelse og meditasjon, men at ingen kjenne den uavbrutte bønn, Jesusbønnen. Han underviste dem i den, og Athos blev gjennom hundreder av år hjemsted for Jesusbønnen.

Flere forfattere nedskrev egne og andres erfaringer med Jesusbønnen, som etterhånden blev omgitt av en rig litteratur. Disse skrifter samledes i 1700-taliet og blev i 1782 utgitt i Venedig under navnet Filokalia, som betyder "ven av skønhet". Den skønhet, der er tale om, er naturligvis Guds riges skønhet. I 1790 blev denne bog oversatt til
russisk. Først i midten av 1800-taliet fant denne tradisjon vei til Vesteuropa.

Men også her har man kjent den gjentagende bønn. Vi finner den i "Uvitenhetens sky", skrevet av en ukjent engelsk middelaldermunk. Dog har denne bønneform ikke hatt nær så stor utbredelse i Vest- som i Østkirken.

Men er det ikke åndløs teknikk at gjenta en bønn? Det kan det være. Nemlig hvis man anvender en kort formular blot med den hensikt at nå dypere bevidsthetsnivåer i en prosess, hvor ens selvutvikling står i sentrum. Kærlighed er hele forskjellen mellom meditatsjonsteknikk og bønn. I teknikk søker man sin egen utvikling, kanskje sin egen guddommeliggjørelse, man er selv i sentrum. I bønn står Den Anden i sentrum. I bønn
går jeg ut av mig selv i kærlighed til Gud.

Om forholdet mellom mantrameditatsjon og Jesusbønnen skriver Wilfrid Stinissen i sin bog, Jesusbønnen: "Der er en vesentlig forskjell: Mantraet er en lyd, som er uten betydning, og som man gjentar mekanisk. I Jesusbønnen derimot beder man Navnet oppmerksomt og tilbedende. I dette tilfeller er Navnet sakrament for et kjærlighetsfyllt nærvær."

Søren Kierkegård taler om "den hellige gjentagelse", og den foregår på et helt annet nivå end gjentagelsen av et mantra. I gudstjenesten finner vi den hellige gjentagelse, som vi gjør det i kirkeåret. De, som beder tidebønner, vender igjen og igjen tilbake til "Ære være Faderen og Sønnen og Helligånden". Kanskje tanker man ikke like dypt over innholdet hver gang, man avslutter en bønn med denne tilbedelse av Den hellige Treenighet, men lidt etter lidt erfarer man, at når man i ærbødighet bøyer sig dypt eg siger disse ord, uttrykker man sin dypeste bestemmelse som menneske: At elske og tilbede Gud.

I Jesusbønnen:
"Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm deg over mig synder"
har vi "den hellige gjentagelse",
som erfaringen viser også er helligende.